Rosenhage

Voksendommen

FORTELLINGER FRA TERAPIROMMET

Bente Egenberg

Mye er skrevet om aldersfasene barndom, ungdom og alderdom. Men voksendommen – den aller lengste livsperioden – omtales ikke på samme måte. Bente Egenberg ønsker å bidra til endring.

Hva vil det si å være voksen?
Hvilke utfordringer og positive muligheter karakteriserer voksendommen?
Hvordan kan samtaleterapi hjelpe når vanskelige problemer oppstår?

Tyngdepunktet i boken utgjøres av tretten dialoger mellom en voksen som søker hjelp og en terapeut.

«Bente Egenberg viser hvordan et refleksjonsrom kan åpne nye muligheter; hvordan forskjellen mellom det å stå fast i et problem og det å finne løsninger ofte ikke er de store faktene eller himmelropende forandringer – snarere er det små justeringer og holdninger og handlinger som setter i gang nye bevegelser i sinnet og i livet. Slik får små endringer store konsekvenser over tid. Den stillferdige prosessen i terapirommet blir levende beskrevet gjennom dialoger. Fagpersonens verktøy er radikal lytting og en evne til å gå inn og nyansere fastlåste forestillinger og mønstre i de små, umerkelige åpningene som foregår i terapirommet.»

Fra forordet til Audun Myskja

Voksendommen

ISBN: 978-82-999289-0-8

Pris: 390,-

Utgitt høsten 2019

Her kan du kjøpe boken:

ark.no

norli.no

akademika.no

Bestill boken direkte:

Send inn bestilling

Boken sendes fraktfritt hjem til deg.

1 eks. koster kr. 264,-

2 eks. koster kr. 500,-

Button

UTDRAG

3. TVIL OM VEIVALG

BEKYMRING

«Blodprøvene var det ingenting i veien med.

Legen fant ikke noe annet galt, heller. Men jeg er ikke i form.

Så da ga hun meg henvisning til psykolog.»

Da Anine begynte i behandling, arbeidet jeg i et kontorfellesskap. Vi terapeuter hadde felles venteværelse. «Anine», sa jeg høyt og så meg rundt. Fire personer satt i hver sin stol; en mann og tre kvinner. Jeg la vekt på å ikke presentere flere kjennetegn enn høyst nødvendig. Sannsynligheten var stor for at det bare fantes én person i rommet med dette fornavnet.

Generelt har jeg bestrebet meg på å bruke fornavn i slike sammenhenger. Det har sin selvstendige årsak i at vi helsearbeidere har plikt til å hegne om personvernet. Egne erfaringer som pasient på venteværelser bidrar også til at jeg har en forsiktig praksis. Det er sjelden påkrevd å utbasunere det fullstendige navnet. Hvorfor ikke forsøke fornavnet først? Om så skulle skje at flere heter det samme, kan legen spørre: «Hvem av dere har avtale med doktor Hansen klokken halv tolv?»

Jeg hadde altså ropt opp navnet «Anine». En middels høy, ung kvinne med mørkeblondt hår knyttet opp i hestehale, kledd i grønn genser og sort skjørt, så ned i gulvet og mumlet at det var henne.

– Vær så god, bli med meg, sa jeg.

– Takk, lød svaret med svak stemme.

Da vi kom inn på kontoret mitt og lukket døren, virket det som Anine slappet bedre av.

– Hvordan er det for deg å komme hit i dag?

– Jeg har både gruet og gledet meg. Å sitte på venterom er ikke det morsomste jeg vet. Jeg gruer for at jeg skal komme til å gå ut av timen med den samme usikre følelsen som hos fastlegen sist. Men jeg gleder meg til at jeg kanskje vil øyne et håp om å få hjelp en dag.

– Forventningene er sammensatte, med andre ord. For å begynne med den første bekymringen – hva er det som er så ille med å sitte på venterom?

– At alle ser og følger med. Det er sikkert ikke riktig, men jeg føler det sånn.

– Følelsen din er virkelig nok, den, sa jeg. Kanskje noen følger med også, det er ikke godt å vite.

– Det er i alle fall en ubehagelig følelse, sa Anine. Og det er faktisk det jeg gruer meg aller mest til når jeg skal til undersøkelser. Å bli ropt opp.

– Jeg forstår. Enkelte mennesker er oppmerksomme og ser seg rundt. Ut fra et raskt glimt i dag virket det likevel som de andre tittet ned på mobiltelefonene sine. Eller hva? Det er blitt det vanlige synet på venterom i dag.

– Selvfølgelig. Alle ser på mobilen. Men likevel. Det er ubehagelig hvis folk observerer.

– Det er sånn du har det, bekreftet jeg. Fins det noen spesiell grunn, eller er det bare sånn?

– Det er en temmelig teit grunn, kremtet Anine. Du vet jo at jeg har et ganske kjent etternavn. De fleste vet hvem onkelen min er. Broren til mamma, altså. Vi er en liten familie. Foreldrene mine gikk inn for den tradisjonen at døtre skulle ha mammas etternavn, og sønner skulle ha pappas. Så da ble det bare meg som heter det samme som mamma. De to brødrene mine har fått pappas navn. Jeg har ikke spesielt lyst til å bli assosiert med onkel, for å si det sånn. Har merket meg i mange sammenhenger at hvis folk hører hele navnet mitt ropt opp, så snur en rekke hoder seg i min retning. Folk som fingrer med mobilene er på en måte halvt bevisste det som foregår rundt dem. De er ikke fullstendig oppslukt.

– Da var det bra at jeg bare sa fornavnet ditt?

– Takk skal du ha.

Anine

I det tredje portrettet møter vi niogtyve år gamle Anine. Hun satte en del av livet sitt på vent av minst to grunner. Tanker og følelser så ut til å fungere som kanal for en bestefar som ikke nådde frem til de andre medlemmene i familien med budskapet sitt. Det gjaldt hvordan arven etter ham og hans kone skulle forvaltes. Anine opplevde dessuten at de naturlige fysiske omgivelsene ikke lenger var helt trygge å befinne seg i.

Sensitive, ekstra følsomme personer som henne tar iblant ufrivillig rollen som avleder for spenninger i familien sin. Det som er vanskelig kommer derved ikke så godt til syne på overflaten. Det usagte kan føre til fysiske belastninger og plager. Oppmerksomhet omkring kroppens velbefinnende kan resultere i knugende spørsmål som: Hva skal jeg spise? Tenk om jeg blir syk av maten! Slike og andre bekymringer forstyrret Anine i å tenke klart om sitt eget liv og om hva hun selv ønsket seg for fremtiden.

Webdesign: Milla.