« Voksendommen er en svært interessant og lærerik bok. Jeg tror den kan passe både for de som er interessert i terapi, oss som jobber i helsevesenet og for de som lurer på om terapi kunne være det de trenger. Ideen er god; den tar for seg den lengste og kanskje noe underformidlede perioden i livet; tiden som voksen. Gjennom møter med 13 pasienter i alderen 20 til 70 som sliter med ulike problemer i voksenlivet lærer Bente Egenberg oss om terapi og gode måter å reflektere rundt normale livsutfordringer og kanskje til og med takle livet som voksen. Vi følger forløpet i terapien og dialogen mellom psykolog og pasient. Dialogen er skrevet på en måte som gjør den lett å lese, og vi kan følge tankegangen til både pasient og psykolog. Til tross for at pasienthistoriene er fiktive, eller konstruerte, så fremstår de troverdige. Jeg liker spesielt det normaliserende fokuset; ingen av pasientene har alvorlige psykiske lidelser, men alle har utfordringer som kan være lammende. I terapi lærer pasientene å se ting på en annen måte. Gjennom pasientene tas vi med gjennom mange kjernetemaer i voksendommen; oppgjør med barndom, å finne seg en partner, å leve i et par forhold, å finne en retning i livet med eller uten barn, relasjoner til seg selv, familie, venner, verden, penger og til det å finne en mening i tilværelsen. Boken inneholder også en god introduksjon og et etterord om terapi. Forfatteren har praktisert som psykolog i et helt yrkesliv og det er svært spennende å lære av hennes erfaring med mennesker; både for meg privat og som lege som omgås alle mulige menneskeliv og skjebner. » Ingvild, lege 32 år.

«Problemene i løpet av voksen alder viser seg å være mange. Og de spenner fra ergrelser til lidelser. Uansett alvorlighetsgrad: Utfordringene tar aldri slutt. Livet preges av kontinuerlige krav til både praktisk og personlig oppgaveløsing, fra det bagatellmessige til det dypt alvorlige. Mange voksne, ja til og med godt voksne, ser ut til å ha en begrenset forståelse for tidsdimensjonen i tilværelsen. En kvinne jeg snakket med mente at man trenger å ha kommet mer enn midtveis i livsløpet for å erkjenne det: «Jeg tror de fleste må fylle femti før de innser at livet er en kjapp reise.»